Luke 2: Julegaver

Det var på tide med nytt batteri i lommelykten, for nå måtte jeg ut på tokt. Noe var nemlig alvorlig feil. Posten hadde ikke levert julepakker i posten fra tante og bestemor. Eller?

Det var bare en måte å finne ut av det på: en hemmelig ekspedisjon måtte iverksettes. Jakten inn i kott, kroker og loft skulle skje uten at noen visste hva jeg holdt på med.

Tenk om tante og bestemor hadde glemt oss? Helt sånn tilfeldig og tilforlatelig hadde alle skuffer og skap blitt saumfart uten resultat. Jeg hadde kikket under senger og inne i skap.

Nå gjensto de mest hemmelige stedene. Vi kunne jo ikke feire skikkelig jul uten disse viktige gavene trygt plassert under juletreet. Inne i stuen satt mor med øret inn til radionyhetene og far sov middag. Dette var sjansen min!

Ubemerket lurte jeg meg opp trappen til loftet. Blikket feide bak meg, for jeg ville være sikker på at ingen fulgte etter.

Så stille som mulig åpnet jeg døren inn til kottet med et lite knirk, presset meg inn og skrudde på lommelykten. Kunne det være noen godt gjemte julegaver her?

I gamle dager var julegaver veldig spennende og veldig hemmelig. Vi koste oss med mye lurerier og moro med planer og gaver, og jeg var spesielt nysgjerrig. Derfor visste jeg at resten av familien min alltid gjorde sitt beste for å lure meg.

Denne luringen var både spennende og frustrerende for meg som liten jente. Jeg var også ganske nervøs. Tenk om det ikke kom nok pakker under juletreet? Hva om noen glemte oss?

Som vanlig hadde jeg ikke ro i sjelen og måtte ha visshet om de viktige gavene var kommet i posten.

Jeg lot lommelykten sveipe systematisk gjennom kottet. Under meg kom det noen avslørende knirk fra gulvet og jeg stoppet opp. Hva var det? Var det noen andre her? Et spøkelse kanskje?

Det var mørkt, kjølig og ganske skummelt inne i kottet, og både monstre og spøkelser kunne faktisk plutselig dukke opp mellom klær og kasser som var stuet inn.

Der! Noe dasket meg i ansiktet og et lite hyl unnslapp fra halsen. Lommelykten avslørte heldigvis spøkefulle fjær på en av mors hatter som hang på kroker på veggen.

Nå måtte jeg ned på alle fire. Ekspedisjonen var på sitt mest kritiske. Ingen julepakker hadde dukket opp, og det var kun kryploftet inn til venstre som ikke var undersøkt. Magen var litt urolig, hadde virkelig tante og bestemor glemt oss dette året?

Lommelykten blafret litt og var nesten på nippet til å gi opp den også, da jeg fikk et glimt av håp. Der stod en stor og ukjent eske!! Kunne dette være skatten jeg lette etter?

Rundt esken var det surret masse tau og knuter. Utenpå var det noen store bokstaver, det lignet ikke på bestemors skrift. Jeg krøp nærmere og fikk lommelykten i en god vinkel.

ULOVLIG Å ÅPNE stod det på esken. HEMMELIG INNHOLD.

Jeg ble sittende og se på esken. Det var bare en ting å gjøre nå. Stille som en mus krøp jeg tilbake og ut av kottet. Listet meg ubemerket ned på kjøkkenet. Der fant jeg raskt det jeg lette etter og snart var jeg tilbake på knærne foran den hemmelige esken.

Uten å tenke mer tok jeg saksen og klippet av tauet som stengte esken. Forsiktig åpnet jeg og lyste ned. Der lå alle pakkene! Vi var ikke glemt! Det var tante og bestemors skrift på lappene. Julen var reddet!

Musestille tok jeg opp en pakke og knep litt på den. Hva kunne dette være? En til. Forsiktig kniping. Det var store og små julegaver, noen myke og noen harde. Et par av gavene var helt sikkert til meg! For en herlig spennende stund å få føle meg gjennom alle gavene, uten at noen andre var med.

Jeg var kjempeglad og lettet, samtidig følte jeg meg litt rar. Det var akkurat som om noe var litt feil. Hva kunne det være? Noen rare lyder gjorde meg litt redd. Kunne det være et spøkelse?

Nei, det var storebror Anton og storesøster Annbjørg som kom. Det ble mildt sagt månelyst dypt der inne i kottet. De var begge som tordenvær og kjeftet og smelte.

-Du har ødelagt hele julen, ropte de i kor. Nå var hemmeligheten ødelagt og de var sinte og skuffet over meg. Huff og huff! Jeg måtte love med kors på halsen at jeg aldri skulle gjøre noe sånt mer.

Det løftet har jeg holdt. Nesten helt sikkert. Og jul ble det, også dette året.