Luke 3: Juleheftesalg
-Kom igjen Annbjørg, sa jeg, vi må være først ute!
På armen hadde vi hvert vårt bærenett med julehefter. Nå var vi ute på salgstokt og visste akkurat hvem vi skulle banke på hos.
Vi var godt kledde denne vinterkvelden. Nå var vi på vår faste runde.
-Bank bank. Jeg slo hånden på døren med fast og stødig kraft. Ikke for hardt, men heller ikke for svakt. Snart hørte vi at det tuslet inne i gangen.
Å selge julehefter var en av mulighetene vi barn hadde til å tjene penger på i gamle dager. For vi hadde ikke så mye penger mellom hendene på den tiden, rett etter krigen. Men vi hadde veldig lyst å kjøpe julegaver for egne penger.
Derfor skaffet vi oss småjobber vi rundt om på gårdene gjennom sommer og høst. Vi luket ugress, var med i høyonna og i potethøsten, og så fikk vi noen kroner for det.
Når julen nærmet seg trengte vi penger. Noen var kanskje tomme for kroner og noen ville gjøre en ekstra innsats. Juleheftesalg var en fin mulighet for inntekter før jul. Men det var også et sjansespill, for vi var mange om beinet.
Det gjaldt å komme til kundene før de andre og selvfølgelig betjene de beste kundene, de som alltid raust åpnet pengepungen. Vi måtte sikre oss en god handel.
For hvert blad vi solgte fikk vi opp mot ti prosent av prisen i fortjeneste. Det gikk litt sport i det å få tak i heftene så fort de var trykket og komme seg ut på salg før kompisene våre var i gang.
Snart merket vi at døren vi hadde banket på, ble åpnet på gløtt og vi fikk øye på en eldre dame innenfor. Hun ba oss komme inn i bislaget for å vise frem varene vår.
-Jeg har et bra utvalg, begynte jeg. Opp fra bærenettet fant jeg frem et eksemplar av hvert julehefte. Det var Magne, Juletre, Glade jul, Barnehelg og Hellige jul. Sammen med Annbjørg holdt jeg frem de fem juleheftene.
Til vår glede og overraskelse bestemte hun seg for å kjøpe ett av hver. Det var litt av et salg! Vi takket og bukket og gjorde unna handelen og var snart på vei til neste kunde, mens vi høyt kalkulerte inntekter og fortjeneste mellom oss.
Juleheftene gikk unna. Snart var vi utsolgt og kunne slå fast at vi dette året hadde truffet blink med både timing og kundekrets. I en liten eske på rommet mitt lå kronene blanke og fine, klare for å gjøre jobben når jeg skulle bli med far på julehandel.
I bygden vår var det en gammel original, Sigvald het han. Han gikk også rundt og solgte julehefter. Vi barna oppfattet han som veldig fattig.
Vi visste at Sigvald ville komme på døren, så om andre prøvde å selge "hans" hefter som var Ved juletid og Blåveisen, så sa vi nei takk.
Så kom kvelden da det ganske riktig banket på døren og inn steg gamle Sigvald. Ofte var han ganske våt og kald i sin gamle vadmelsfrakk som hadde sett bedre dager. Derfor likte han å sitte foran ovnen og kjenne varmen sige godt inn i kroppen.
Sigvald hadde alltid mye morsomt å fortelle så vi barna satt med store øyne og åpne ører og hørte på. Det var spennende historier og skrøner vi ikke hadde hørt før. Gjerne sang han noen julesanger også. Og når mor spurte om han ville ha mat, var det aldri nei i hans munn. Han spiste seg god og mett.
Ofte ble han sittende i flere timer og underholde oss. Da han endelig takket for seg måtte vi rett og slett lufte ut stuen etterpå. Men det ble heller ikke jul uten han hadde vært der.
Jeg er sikker på at Sigvald brukte lite penger på matbudsjettet i desember, ettersom han fikk mat og traktering der han kom. Han tjente også sine ti prosent av salget, så da ble det en riktig god jul i hans lille stue også.
Mange brukte å gi julehefter i gave til jul, noe som bidrog til det gode salget. Jeg var ekstra heldig, for før jul fikk jeg alltid et lite julehefte i posten fra vår familievenninne gamle Anna.
Hun var en barnløs, eldre dame som alltid sendte meg et julehefte som het Glimt fra India. Jeg tror det var misjonærer og hjelpearbeidere som laget det for å skaffe inntekter til arbeidet sitt.
Anna sendte meg heftet med ønske om en god og velsignet jul. På den måten ble øynene mine åpnet både for andre kulturer, India, hjelpearbeidet og misjon. Det lille bladet leverte altså jul til både meg og mange andre. Det syns jeg er fint å tenke på alle disse årene etterpå.