Luke 4: Julekort

- Lovise, du har en beundrer! 

Min storebror Anton kom hoppende inn på kjøkkenet og viftet med et julekort. Han sang fornøyd ”ut og plukke blomster ut og plukke bær, Lovise er forelsket så liten som hun er…..”

Jeg merket at jeg skiftet farge fra noenlunde vinterblek til lett julerød i ansiktet og på halsen.

- Det er vel ikke jeg som bestemmer hvem som sender julekort til meg, ropte jeg, mens jeg uten hell forsøkte å snappe til meg julekortet.

Det var far som reddet meg da han kom inn. Kortet ble lagt i trygg forvaring under middagstallerkenen og heldigvis ble det andre temaer som ble diskutert under måltidet den førjulskvelden.

Postkassen ble merkelig nok et viktig knutepunkt i førjulstiden i min barndom. Vi tre søsken kappet om å både huske på å hente posten og å komme først. 

Det var utrolig moro og mye spenning i det å hente julekortene vi fikk fra fjern og nær. Og det var deilig å bli husket på av familie og venner vi sjelden møtte.

I vår familie sendte vi mange julekort. Vi fikk mange også. Spesielt fordi vi hadde slekt langt unna og måtte sende til onkler, tanter, søskenbarn og til noen venner.  

Men julekortene kostet penger, så vi kjøpte bare noen få ferdige. Resten måtte vi lage selv, og det ansvaret falt på oss barn. Vi laget mange og det var en koselig førjulsaktivitet. Ofte kom venninnene mine innom og så satt vi rundt stuebordet og produserte. Mor serverte gjerne varm kakao til oss.

Vi fikk ideer fra kjøpekortene og så prøvde vi å tegne de samme motivene, med ulikt hell. Det var moro å drømme seg litt bort og tenke at her satt vi, de beste julekortkunstnerne og laget våre mesterverk. 

På kjøpekortene var det ofte bilder fra forskjellige scener fra juleevangeliet slik som Jesusbarnet i krybben, hyrdene på marken som fikk englebesøk og vismennene med gaver i hendene. 

Det kunne også være fine vinterbilder fra norsk natur, en klassiker er jo snøtunge trær, barn på ski, nissen med julegrøten, kanefart med hest og slede eller en dompap på en snøtung gren. 

Vi koste oss med å se på alle stemningene, og ofte fant vi de samme motivene utenfor stuevinduet.

Men papp til kortene, hvor skulle vi få det fra? Jo, gamle skoesker gjorde god nytte. Vi klippet ut fine rektangler av dem, nøye målt opp av de fineste kjøpekortene. Så var det fram med blyant og fargestifter. 

Vi klippet også stjerner, hjerter og snøkrystaller av glanspapir og limte på. Av og til klippet vi ut små bilder fra gamle julekort eller julepapir og limte på ny papp. GOD JUL ble skrevet med flotte store bokstaver på framsiden. 

-Jeg tar over nå, sa mor. Hun ville selv skrive på kortene for å være sikker på at det ble helt korrekt.

Hun kunne ikke skrive mange ord på kortene. Postverket hadde bestemt at vi hadde bare lov til å skrive fem ord pluss hilsen til laveste portotakst. Hvert ord over fem måtte det betales ekstra for. 

Jeg husker et julekort vi fikk hvert år der det stod det samme hver gang: God jul og godt nyttår! Hilsen Brita, Jonas og barna. Vi kunne det utenat. Ikke et ord mer eller mindre, men vi var glade for hilsenen og tenkte at alt var sikkert som før hos de gode vennene våre.  

Av og til kom det kort fra noen vi hadde glemt å sende til. Da var det viktig å få avgårde et kort i retur så snart som mulig. Heldigvis hadde vi produsert nok til at det ble raskt ekspedert. Mor sendte meg på posten for å få det avgårde.

Da jeg ble ungdom hendte det også at jeg fikk et personlig julekort fra en gutt. Det måtte gjemmes så fort som mulig, slik at jeg unngikk mas og erting fra de andre om denne beundreren. 

Det var en deilig følelse å ta kortet frem for meg selv og tenke på at han hadde brukt tid og penger på det fine kortet til meg. 

I all hemmelighet sendte jeg et kort tilbake, og gledet meg til romjulen da vi skulle møtes på juletrefestene. Var jeg heldig fikk vi holde hender rundt juletreet.