Luke 5: Julebakst

- Kakeboksene må være klare, ropte mor.

Hun hadde vært i kjelleren og hentet frem disse fargerike boksene, lekkert dekorert med røde, grønne og blå kruseduller. Noen av boksene hadde nisser som danset i ring mens de holdt hverandre i hendene rundt hele kanten. 

Jeg tror vi hadde så mange som 10 slike fine kakebokser. Noen var runde, noen var firkantete med gullmønster og alle var i forskjellige størrelser. Nå var mor litt stresset i stemmen. Det var like før vi måtte gå og alle boksene skulle med. 

I gamle dager var det veldig viktig å bake minst syv sorter julekaker, gjerne mer. Ingen kjøpte ferdige julekaker, man måtte bake selv.

Julekakene skulle vare gjennom hele julen og alle som kom innom fikk smake sammen med et glass saft eller en kopp kaffe.

Mor fant frem kurver og bærenett, og sammen med søsknene mine fikk vi plass til alle boksene, slik at vi kunne bære dem med oss. Vi hadde også med deiger til julekaker. For nå skulle det bakes småkaker til jul.

Hvert år fikk mor og de andre mødrene lov til å komme inn i bygdens bakeri for å steke småkaker på ettervarmen i den store stekeovnen. Rundt det store bakebordet fikk de jammen fart på produksjonen med forklærne på og effektive raske hender.

Fra vinterkvelden ute kom vi inn i bakeriets lune varme og ble omfavnet av en eim fylt av nybakte brød og boller. 

Så overtok juleluktene neseborene våre, og inni oss ble vi nesten litt høytidelige. Vi talte på fingrene hvor mange dager det var til jul, og nå var det ikke lenge igjen!

Jeg likte å fyke rundt i bakeriet som en vind og stjele til meg smaksprøver av julekakeproduksjonen. De voksne forsøkte å stoppe meg, men jeg løp så fort at de ikke klarte å fange meg og sirupssnippene jeg snappet i farten.

Mødrene sladret mens de på kort tid fikk fylt boksene sine med sandkaker, serinakaker, krumkaker, makroner, pepperkaker, sirupssnipper og brune pinner. Så var det tid for å drikke kaffe og sladre videre. 

Vi barna fikk smake på alt og etterpå måtte vi forsiktig stable de fulle kakeboksene ned i kurvene igjen. Nå var lasten dyrebar.

På vei hjem gnistret stjernehimmelen over oss og under føttene knirket den kalde snøen. I hjertene våre kjente vi en varm juleglede spre seg rundt i kroppen. 

Nesten uten å snakke balanserte vi rolig hjemover slik at småkakene trygt kunne stables i kjellerhyllen, kjølig og tørt frem til jul. 

Smultringene bakte vi hjemme. Deigen ble laget om kvelden og satt til kjøling. Så måtte vi alltid tidlig opp neste dag.

- God morgen! Mor var allerede klar i forkleet til å bake smultringene da hun drog fra gardinene og vekket oss. 

- Opp opp, kommanderte hun, som trengte hjelp av våre små barnehender for å få gang på smultringene til jul.

Jeg kastet på meg klærne og var snart klar på kjøkkenet. Mor hadde smurt et fat med skiver og så snart frokosten var skylt ned med et glass kald melk, var vi klare.

- Rull deigen fint og jevnt ut, sa mor. 

Vi gjorde vårt beste. Tynne deigpølser ble etter alle kunstens regler rullet ut og kuttet opp og laget til små ringer. Så la vi dem fint ut på et fat og sendte over til mor som kokte de rå deigringene til myke og varme ferdige smultringer. 

- Å så gode de var, nykokte og varme, mente Anton, Annbjørg og jeg. Vi fikk magene våre stappet fulle av nykokte smultringer.

Lefser måtte også bakes til jul. Mor som kom fra Voss bakte alltid to ulike sorter tynne lefser. Hun forberedte seg godt, med å lage lefsedeigene på forhånd og dele opp i lefsemner. 

Da ble jobben mer effektiv i den travle førjulstiden, mente hun. Vi måtte alltid hjelpe til.

Bakingen tok så mye plass at vi ikke kunne gjøre det inne i huset på kjøkkenet. Både deiger og kjevler ble flyttet til eldhuset. Det var et lite uthus med grue som vi fyrte opp med ved. Over gruen hang vi en stor rund stekehelle.

Mor satte oss i arbeid på løpende bånd ved bakstebordet for å hjelpe til med å kjevle ut lefsene. 

- Begynn forsiktig og pass på at dere har godt med mel under lefsen slik at den ikke henger seg fast, formante mor. 

Vi kjevlet ut til lefsen ble litt større enn en pannekake og så overtok mor. Hun fikk lefsene til å bli løvtynne og store og runde. De så ut som gigantiske fullmåner og kjentes ut som tynn og myk silke. 

Det var en egen kunst å få de store lefsene over på stekehellen. Til det brukte mor en lang og glatt rund trepinne som hun på merkelig vis klarte å løfte lefsen inn på og deretter snedig rulle lefsen fint ut på stekehellen.

Vi var også med og passet på å legge passelig med ved under stekehellen og det var en kunst. Ikke for varmt, ikke for kaldt men akkurat passe. Så lå lefsene og smilte fristende til oss, med små brune prikker! 

Når vi var der i eldhuset, så jeg alltid for meg eventyret om Smørbukk. Jeg var nesten helt sikker på at det hadde hendt der, og noen ganger forsøkte jeg å lytte etter trollet som kanskje ville komme inn i eldhuset, på jakt etter Smørbukk. 

En av de siste dagene før julen skulle ringes inn var det tid for gjærbakst. Da bakte vi julebrød og prinsessekake, som alltid måtte lages før det kunne bli skikkelig jul. 

Ja, nye grovbrød ble også bakt. I gamle dager hadde vi ingen fryseboks så vi kunne ikke lage altfor store mengder om gangen. Men nå var all baksten klar, og den beste tiden av alle var like om hjørnet.