Luke 7: Nye juleklær

- Lovise, kan du finne frem målebåndet? 

Det var mor som ba om hjelp. Hun satt ved spisebordet i stuen og hadde lagt frem sysakene sine, knappenåler, saks, tråd og mønstre for å lage nye julekjoler til Annbjørg og meg. Nå trengte hun målebånd for å få kontroll på detaljene. 

Jeg var på pletten.

I mors syskrin var alt hun trengte, målebåndet lå en liten skuffe på sin faste plass. Der fisket jeg det opp og leverte det fra min varme barnehånd til mor som satt ved spisebordet som for anledningen var omgjort til systue og moteatelier.

Dette var spennende. Jeg gledet meg til å få ny julekjole. Mor stilte meg opp og begynte å ta mål. Livvidde, armlengde og skuldre. Kjolelengden. Like over kneet.

Hun noterte etter hvert og mumlet for seg selv. Det kriblet i magen, og jeg følte meg litt som de fine damene jeg hadde sett på reklamebilder i avisen.

Julekjolen. Det var den som skulle sys nå. Julekjole. Det var jo et begrep.

I gamle dager var det ikke bare å gå i butikken og kjøpe kjole. Vi bodde langt unna byen og det ble både for dyrt og tidkrevende å reise dit.

Mor måtte altså sy kjolen selv. Hun var utrolig flink med hendene og jeg visste at hun ikke kom til å skuffe meg.

Fra blader hadde hun fanget opp ideer og stiler som hun på kreativt og elegant vis kom til å klare å omsette til en stilig julekjole. Jeg gledet meg sånn til å se det ferdige resultatet og til å føle meg utrolig fin.

Utfordringen var å få tak i stoff til å sy av. Heldigvis visste vi om en dame som drev med kommisjonssalg av tøy i hjemmet sitt. 

Annbjørg og Anton hadde syklet til henne med lapp fra mor for å bestille kjolestoffer. De hadde tråkket alle de seks kilometerne og stoffet var bestilt.

Vi hadde fått beskjed om når vi kunne hente det. Denne gangen fikk jeg være med på sykkelturen.

Fremme hos stoffdamen fikk vi se hva hun hadde fått tak i. Hjertet mitt banket fort av glede og spenning, da hun hentet frem en pakke fra skapet.

Det var et nydelig rødt ullstoff som lyste mot meg da hun åpnet pakken. Jeg gledet meg vilt til å komme hjem til mor med det fine stoffet.

Med stoffpakken trygt surret bak på bagasjebrettet gikk de seks kilometerne hjemover unna i rekordfart. Jeg kunne ikke vente med å komme hjem til mor og vise frem det nydelige kjolestoffet. 

Mor smilte lurt da vi kom hjem. Hun var klar til å sy de lekreste julekjoler av stoffet. Nå hadde hun notert ned mine mål, og kalte på Annbjørg. Nå var det hennes tur. Samme rutine med måling og mumling, mens hun blunket lurt til meg.

Så klikket og dunket det i saksen som brøytet seg vei gjennom det fine tykke ullstoffet, og snart summet det i symaskinen. Mor tryllet fram de nydeligste kjoler til min søster og meg. 

Hun pyntet hver kjole med hvite perlerader. Noe så vakkert! Jeg tror hun hadde bestemt seg for at de to jentene hennes virkelig skulle skinne denne julen.

Da kjolene var ferdige og vi fikk prøve dem på, satt de helt perfekt. Anton var heller ikke glemt. Han spankulerte rundt i ny bukse og ny hjemmestrikket ullgenser. 

Å, hvor vi gledet oss til å komme på julefest og julegjestebud så flere kunne få se hvor flotte vi var.

Og husker jeg ikke feil, fikk vi utrolig mange komplimenter for kjolene våre det året. Mor fulgte med over kaffekopp og kaker med en meget tilfreds mine.