Luke 9: Slakteren kommer

- Alle barna inn! Kommandoen var klar fra far og onkel Laurits. Ingen av oss små skulle se når grisen vår skulle få sitt endelikt. De voksne måtte få gjøre den tøffe jobben uten barna som publikum.

Sammen med mine storesøsken Anton og Annbjørg tumlet vi inn på kjøkkenet til mor. Så fort vi kunne lurte vi oss opp på loftet og kikket ut bak gardinene. Der var det perfekt utsikt til dramaet som utspilte seg på gårdsplassen.

I gamle dager gikk vi ikke på butikken for å kjøpe pinnekjøtt eller juleribbe. For å få julemiddagen måtte vi slakte grisen hjemme på gårdstunet, og en slakter kom for å hjelpe til. 

Far og onkel Laurits hadde hjelp av et par andre mannfolk for å holde grisen fast. Slakteren var på plass. Mor stod klar med et stort kar for å samle opp blodet fra grisen. 

Den skarpe kniven blinket og slakteren stakk den rett i halsen på grisen som med et skjærende hyl døde momentant. Blodet piplet ut og mor var på pletten med karet sitt, som blodet rant ned i. 

Selv om vi var forviste for å bli spart for dette blodige dramaet, elsket vi spenningen og fulgte med på hvert minutt fra vår hemmelige utkikkspost. Dette var starten på en herlig tid. Nå skulle vår kjære gris bli til deilige smaker av jul.

Snart var vi ute på tunet igjen for å se om det var noe vi kunne hjelpe til med. De voksne jobbet raskt og effektivt og mors kar var fylt med griseblod. Det var viktig at blodet ble kjølt ned under omrøring. Det skulle bli til verdens beste blodkomler og blodpannekaker. 

- Jeg elsker denne tiden, sa Annbjørg, og selv var jeg helt enig. Nå kjente jeg i hele kroppen at julen var på gang. Selv om det var litt trist at grisen vår ikke var her lengre visste jeg at sånn måtte det være.

Slakteren jobbet videre med stødig hånd. Alle deler av grisen skulle komme til nytte. Mor og far hadde planen klar, slik at det ble mange deilige måltider fremover, selv om vi ikke hadde frys eller kjøleskap da jeg var liten.

Skinkene fra grisen ble saltet og tørket til deilig spekekjøtt. Sideflesket ble saltet og røkt til bacon. Griselabbene og hodet ble syltet.

Labbene spiste vi til middag, mens hodet ble sylteflesk til julepålegg. Noe av kjøttet ble skåret i biter og hermetisert på Norgesglass. Av det fikk vi herlige sosekjøttmiddager.

Som liten jente syntes jeg det med pølsene var det mest spennende. Mor samlet alle tarmene til grisen og vasket og skylte dem godt. De skulle hun bruke til pølseskinn.

Noe av kjøttet malte hun opp gjennom en kjøttkvern. Hun ropte på meg. - Lovise, du må hjelpe til med å sveive her. 

Jeg måtte bruke alle kreftene mine på å sveive mens mor stappet kjøttet ned i kvernen. Det var tungt arbeid for små barnearmer, men jeg syntes det var gøy å hjelpe til.

Da alt var kjørt gjennom tilsatte hun litt ulike krydder og fett inn i blandingen. Når hun var fornøyd med konsistensen satte hun en rar dings på kvernen. Det var en pølselur. Utenpå tredde hun på grisetarmen. Nå ble det moro!

For meg var dette nesten som trylling. Bedre pølser enn de mor laget finnes ikke, jeg kan ennå kjenne smaken av dem når jeg tenker på det.

Mor fikk pølsemassen til å tyte ut gjennom pølseluren og inn i tarmen. Hun passet på at det ble perfekte pølser i jevn størrelse. Etterpå ble pølsene hengt opp i eldhuset for å bli røkte. Da kom til de å holde seg fint til jul.

Mormor laget også leverposteier av grisen, og fast tilbehør til både den og sylteflesket var rødbeter. De hadde vi høstet og kokt tidligere. Nå stod de klare på lager i fine glass.

For oss barna var det toppen av glede når far passet på at slakteren fikk tak i griseblæren. Ja, tenk at vi også brukte den! Ikke til mat da.

Men til fotball! Far blåste opp blæren til en fin ball. Så lekte vi og sparket ball med de andre og storkoste oss.

Anton trodde nok at han var en stor fotballhelt. For med et kraftspark drylte han griseblæren i mål. I det samme så vi at årets fotballeventyr var over. En diger flenge i fotballen fikk hele greien til å kollapse og alle lo hjertelig.

Neste sjanse til å score mål ville komme om akkurat et år.