Luke 10: Å hente juletre
- Hva syns dere? Er dette juletreet fint? Far tok tak i toppen av en furu og ristet litt så all snøen drysset av, og de grønne grenene kom frem.
Samtidig kom den deilige friske lukten av skog, kongler og snø som snodde seg inn i neseborene våre. Nå var det snart jul...
Anton, Annbjørg og jeg var på skogstur med far for å finne juletre. Vi hadde kun en liten hageflekk rundt huset vårt. Så vi måtte ut i det fri for å finne et passende tre.
Det var ville furutrær vi kikket på. De var det mange av og de var gratis når man hentet selv i med tillatelse av grunneieren.
- Nei, det er ikke bra nok. Grenene er ikke jevne. Og det er ikke høyt nok. Det var Annbjørg som ikke var fornøyd. Så da tuslet vi videre. Rundt oss var det mye å velge i, så vi følte at vi kunne være litt kritiske til hvilket juletre vi ville velge.
- Der! Årets juletre var i sikte. Jeg forsøkte å sprinte gjennom snøen, men jeg mer vasset fremover og snublet med nesen i snøen, ivrig over det flotte treet jeg hadde oppdaget. Jeg kom meg raskt opp igjen og børstet av det meste av snøen. Nå måtte far forte seg!
- Far, kom kom og rist av snøen, dette er treet vårt! Jeg trippet ivrig og utålmodig rundt treet jeg hadde lagt min elsk på. Tykke grener og rakt, passe høyt.
Far måtte sporenstreks komme for å se at jeg hadde rett! Han fulgte raskt min befaling om å få bort snøkappen som dekket furuen. Der var det nydeligste juletreet du kan tenke deg! Alle var enige med meg, heldigvis.
Far tok frem en rød sløyfe som han surret rundt de øverste grenene for å merke treet. Vi kunne ikke bare hogge det ned, vi måtte få lov først. Grunneieren skulle spørres, men han pleide å si ja, det vokste jo vilt med juletrær.
Et par dager senere var far klar med øks og sag, og oss barna på slep. Nå skulle det skje, vi skulle hente treet vårt! Det var stas!
Far var glad for at snøen hadde lagt seg, så vi kunne dra treet hjem på kjelke. Det var lett å se treet med rød sløyfe på.
- Det treet er liksom litt klart for å ta plass som juletre, tenkte jeg.
Noen år senere ble det et grantre vi fikk og pyntet til jul, men heller ikke det ble kjøpt. Det hadde seg slik at vi barn fikk være med på skogplanting som skolen arrangerte sammen med gårdeiere. Det var om våren.
En perfekt skoledag mente vi. Ut på tur og bort fra klasserommet. Alle trasket opp i skog og hei med en hakke og en bunt med små grantrær under armen. Nistematen lå i sekken på ryggen.
- Gå sammen to og to! En hakker og en planter, var beskjeden fra læreren. Med en hel klasse på plantejobb fikk vi satt ned store felt med grantrær på en dag. Gårdeieren kom med kakao til oss og matpausen var veldig koselig.
Etter å ha spist opp matpakken ble det god tid til lek og moro. Skogen var perfekt for gjemsel, boksen av og andre leker. Da dagen var ferdig fikk vi 3-4 granplanter hver med oss hjem.
Jeg plantet mine i hagen vår. Ikke mange år etter, var et tre stort nok til å bli juletre. Da tok far det opp med roten på og satte det oppi en bøtte med jord. Bøtten ble pyntet med julepapir.
Så bar det rett inn i stuen med grantreet og vi pyntet etter alle kunstens regler. Levende lys, julekurvene vi hadde flettet, girlandere, norske flagg og glitter. Og julekuler.
Mor hadde noen esker med vakre ornamenter, noen lignet spyd, og noen var kongleformet eller fugler i fine farger. Min favoritt var de røde og skinnende blanke kulene. Mor likte best å pynte de på selv.
- Da kan jeg ikke skylde andre enn meg selv om de knuser, slo hun fast.
Innelivet likte det levende treet godt. I løpet av julen kom det nye fine spirer på greinene og det var null dryssing av det juletreet!
Etter jul pyntet vi av og plantet treet ut igjen. Så var det bare å gjøre det samme neste jul. Slik kunne vi ha samme juletreet flere år til det ble for stort. Lurt og billig.
Et par av de grantrærne vi hadde på besøk fra hagen, vokste seg veldig høye da de ble pensjonerte som juletrær. Jeg lurer på om de ikke står der ennå, høye og rake. Tenk om de kunne fortelle om sin bakgrunn som juletre hos oss?