Luke 12: Julegrøt

Mat på julaften

- Julegrøten er klar! Mor kallet på oss alle for å oss til bords. Vi piplet frem fra våre rom, der vi holdt på med siste innspurt med gavene. Nå var det en kjærkommen pause for å få julegrøten servert.

Jeg husker at mor begynte å koke grøten tidlig på formiddagen hver julaften. For at risgrøten skulle bli helt perfekt, måtte det røres i den jevnt og trutt. Det var også viktig så den ikke svidde seg i bunnen av den store gryten.

Fin rød duk, servietter og levende lys var på bordet mellom sukker, kanel, smørøyer og rosiner. En stor mugge med rød og fin ripssaft var også på plass.

Grøten var tykk og tung der hun presis klokken 13 øste opp i tallerkenene våre fra den store grøtbollen. Nedi der fantes det en mandel, som alle hadde lyst til få.

I gamle dager da jeg var liten fikk vi ingen premie for å få mandelen. Det var bare moro å se hvem som fikk mandelen. Alle fulgte med på de andre, skulte og kikket. Storebror Anton forsøkte å lure oss andre, med å lage en bule i kinnet sitt med tungen.

Ingen måtte røpe at de hadde fått den før alle var gode og mette. Far sa alltid at den som fikk mandelen måtte ta oppvasken, men det var bare tom trussel, som vi pleide å le godt av. Han gjentok seg selv hvert år og alle visste at det var tull.

Etter at grøten var fortært ryddet vi bordet og gjorde klart til julemiddagen. Dekket opp igjen så det skulle være fint pyntet til middagen etter at julen var ringt inn. Da måtte alle være ferdige i sin fineste stas.

Hjemme hos oss gikk vi aldri i kirken på julaften. Men vi pleide å gå ut på trammen og stå på granbaren klokken 17. Der stod vi og hutret i kulden mens vi lyttet til kirkeklokkene langt borte som ringte julen inn. 

Da kjente vi at høytiden var der og sammen stimlet vi inn julevarmen i den fine og pyntede stuen vår. Nå var det klart for julemiddagen.

Mor og far kom fra ulike mattradisjoner, og de første årene jeg husker var det lutefisk vi fikk på julaften. Det var fars tradisjon og vi syns det var veldig godt. 

Etter hvert fikk mor lyst på sin mattradisjon og det var pinnekjøtt. Det var vanskelig å få tak i under etterkrigstiden, så mor fikk onkel på Voss til å sende til oss. 

Dermed var det slik at vi før jul fikk en pakke i posten som det luktet røkt kjøtt av. Hun tilberedte kjøttet etter alle kunstens regler, med bløtgjøring natten over og langtidskoking gjennom hele dagen.

Lukten av pinnekjøttet som sakte ble dampet i gryten ble til en lukt av forventning. Mens duften spredte seg ut i kjøkken og stue visste vi at nå var julekvelden nærmere enn noen gang.

Selv sirklet jeg forventningsfullt rundt juletreet og måtte bruke mye tålmodighet og viljestyrke for å ikke knipe i pakkehaugen under treet. Men jeg ble godt passet på og turde ikke stikke de nysgjerrige fingrene mine i gavene.

Endelig var klokken fem og julemiddagen ble servert. Maten falt godt i smak, pinnekjøttet mørt og smakfullt sammen med gode, melne poteter og mors beste kålrabistappe. 

Til dessert var det hermetiske plommer med krem. Det hørte også med at far leste juleevangeliet ved middagsbordet og det var høytidelig. 

De voksne gav seg veldig god tid. Etterpå skulle alt vaskes opp og ryddes på kjøkken før pakkeutdeling. Det fantes ingen oppvaskmaskin på den tiden, så det var en stor jobb å vaske opp og rydde på plass. 

Vi tre barna måtte hjelpe litt til der vi kunne. Men for det meste var det å vente. Åh, kunne de ikke forte seg litt! Tiden stod stille. Men reglene var klare, kjøkkenet skulle være skinnende rent før gavene kunne åpnes.

Jeg kikket på klokken. Nå måtte de da være ferdige snart. Fra øyekroken så jeg at mor hang opp kjøkkenhåndkleet til tørk på komfyren. Der løsnet hun forkleet sitt. Far tok av sitt forkle. De tørket hendene og tok et siste overblikk.

Nå kom de inn i stuen. Øyeblikket var kommet. NÅ kunne vi endelig begynne med å åpne gavene.