Luke 14: Kos på julekvelden

Etter pakkeåpningen på julaften, var det tid for den neste faste posten. Nå skulle julekaker og kaffe og brus på bordet, og alle hjalp til med å rydde til.

Far hadde kontroll på alt gavepapiret og tok seg en tur på loftet med esken som allerede var i sin skjønneste orden. Neste år skulle det meste av papiret gjenbrukes.

Mor fikk kaffen på kok og tok til å fylle på kakefatene med alle sortene vi hadde bakt. Det ble flere fat med haug på, og hun laget nydelig fat med risboller og delfiakake.  

Mors lefser var viden kjente, hun bakte på bestilling til mange i nabolaget. Nå på julaften var hun raus med baksten og hadde smurt lefsene med et tykt lag smør, melis og kanel. De smakte mykt og godt, hver bit smeltet omtrent på tungen.

Jeg var ganske glad for at det hadde tatt tid å dele ut julegavene, og at jeg hadde fått lov til å krype langt inn under juletreet for hente ut de innerste gavene. 

Aktiviteten hadde fornyet sulten min etter den gode julemiddagen, og det var godt å ha plass i magen til å smake på alle de gode julekakene.

Frukt hørte også med på julekvelden. Et høyt flott fruktfat ble balansert inn på kaffebordet, og mellom fruktene hadde mor plassert små kniver som var perfekte til å dele opp pærer og appelsiner med.

Appelsiner var en spesiell julefrukt i gamle dager da jeg var liten. Grunnen var at det kun var den tiden på året den å finne i butikkene. Jeg kjenner ennå minnene strømme på når jeg smaker en saftig appelsin.

Under min oppvekst rett etter krigen fikk vi bare kjøpe så mye appelsiner som de tildelte kjøpemerkene bestemte. Etter det jeg husker var vår familie var tildelt to kilo appelsiner på kjøpemerkene som vi fikk av kommunen. 

Mor gav meg et stort ansvar, og sendte meg alene til butikken for å kjøpe appelsinene. Jeg tror ikke jeg kan ha vært mer enn fire år den gangen. På butikken var de greie og fant frem de fineste appelsinene til meg og fylte handlenettet mitt.

Jeg var utrolig stolt, samtidig syntes jeg at det var ganske tungt å bære. Men jeg mestret oppgaven og må innrømme at appelsinene smakte ekstra søtt den julen.

Flotte store røde juleepler hadde vi også. Det var en sort som hadde god holdbarhet og hadde vært lagret mørkt og kjølig i kjelleren, spesielt for julen.

De var store og saftige, og far snittet ut fine eplebåter som han serverte på spissen av fruktkniven. Jeg knasket fornøyd i meg.

Nøtter hørte også med til jul. De hadde vi plukket i hasselskogen der mor tok oss med på nøttehenting om høsten. Vi kom hjem med fulle spann, og la gamle aviser ut på gulvet oppe på loftet.

Der fikk nøttene ligge spredt utover og tørke til de falt ut av hamsene og ble brune og harde i skallet. 

Det var moro å knekke nøtter og jeg håpet alltid på å finne to nøttekjerner i noen av dem. «Tvillingnøttene» var perfekt for å få til å spille filippine. Det var best å gjøre det med den i familien som var mest glemsom, der vi hver fikk en av de to nøttekjernene for å spise.

Målet var å huske på å rope filippine først etter at det nye året var kommet på nyttårsaften.

Da vant man konkurransen som var avtalt, og kunne få en liten premie man var enig om. Det kunne være et glansbilde, en liten sjokolade eller en tiøring.

Jeg husker godt at jeg alltid vant filippine, særlig når jeg spilte mot mor eller far. Derfor forsøkte jeg alltid å få til å spille filippine mot en av dem, når jeg fikk en nøtt med to kjerner.

Så spiste vi hver vår nøttekjerne og håpet å huske det på nyttårsaften. 

Etter hvert fikk vi også fiken til jul. Dette var julesnacksen vår, helt herlig. Vi spiste og spiste, knasket og koste oss! Jeg husker at det nesten aldri ble tomt på fatene med denne snacken gjennom romjulen, selv om vi tok for oss. Det var nesten magi.

Imellom kaker, lefser og frukt måtte vi beundre hverandres julegaver og hvis noen hadde fått et nytt spill eller kortstokk måtte det prøves. Det var veldig gøy når hele familien var med rundt bordet.

Samtidig måtte alle nye sokker, gensere, luer og votter prøves. Det var stor glede når ting passet perfekt, og det gjordet det alltid! Alle var glade. 

På ovnen stod det en nisse som kvernet korn når varmen steg opp på den, og det var en fin dekorasjon som jeg syntes det var veldig artig å se på.

Nissen kvernet og malte fortere jo varmere det ble på julekvelden, så du kan trygt si at han hadde det travelt.

Omsider kom Ole Lukkøye og vi sovnet med smil om munnen, enige om at det nok en gang hadde vært en perfekt julekveld.