Luke 18: Alene hjemme

- Herlig! Nå kan jeg gå ut å treffe vennene mine!

Jeg hadde ikke før tenkt tanken før det banket på døren. Der stod min beste venninne Solveig.

- Hva fikk du til jul? Det var det første spørsmålet når vi møtte hverandre. Så var det til å regne opp og telle sammen hvem som hadde fått flest gaver. Ofte så var det ikke så stor forskjell.

- Kom inn og se et spennende nytt spill!

Så var vi i gang. Åh, det var så kjekt å endelig møte venner igjen!

Mor lo godt av det, det var jo bare to dager siden sist. Men juledager kan være lange når man ikke får møte folk før på andre dag, slik reglene var for julen i gamle dager.

Hvis det var snø og noen hadde fått ny kjelke, ski eller sparkstøtting så måtte vi ut å prøve. Vi suste av gårde ned bakkene og hadde det kjempemoro i vinterkvelden, med stjerneskinn og fin snø.

Om kvelden 2. juledag var det juletrefest i bedehuset. Alle voksne skulle dit. Da fikk vi ofte huset for oss selv.

Etter vi var blitt så store at vi kunne være alene hjemme så syns vi det var gøy når de voksne gikk og vi kunne få besøk av venner. Da spilte vi ofte monopol. Hele spisebordet ble fullt av penger og gater.

Spillet pågikk i flere timer og kunne ofte bli liggende til neste dag, så møttes vi igjen og spilte videre.

Da vi var alene hjemme, fikk julekakene "ben å gå på". Det minket mye i de flotte, fargerike kakeboksene. Men det som var laget til jul, skulle spises i julen.

Ellers gledet vi oss til å bli konfirmert for det året vi stod for presten kunne vi få være med på juletrefesten i de voksnes rekker. Endelig fikk vi oppleve det også.

Da kom mange ungdommer fra vår bygd og fra nabobygdene, og det var veldig spennende. Nye ansikter og folk vi ikke hadde møtt før.

Juletrefesten hadde først en del sang, taler og ulike program. Men vi bare gledet oss til juletregangen og lurte på hvilken klam, svett hånd vi skulle få holde i.

Ventetiden gikk med til å se seg ut bra kandidater, og vi tisket og hvisket litt om det. Mor kikket strengt på oss der vi satt og fniste i benkene.

På den festen var tradisjonen at vi alltid gikk to og to sammen i juletregangen. Vi startet sammen med en venninne, men plutselig kom en guttehånd i min hånd.

Vi ble modigere etter hvert og tok sjanser på å bytte litt mellom oss rundt juletreet.

De eldre satt som regel bare langs veggene eller på galleriet og så på juletregangen. Damene utvekslet hviskende sladder og fulgte nøye med om det pekte seg ut noen nye par.

Matpause hørte med. Det ble servert gode smørbrød med sild og egg, fårepølse, skinke, hvitost og epleskiver med gelé på. Det gikk ned på høykant. Så mer juletregang.

Klokken gikk og de eldre ville at festen skulle slutte og det ble den også sånn offisielt i 23-tiden.

Men ville ungdommen gå hjem? Nei. Nå var det jo så kjekt! Da sa gamle Ingvald:

- La dem bare få holde på, jeg skal være her og passe på.

Så kunne vi fortsette. Ny matservering ble det også, alle restene forsvant.

Vi hadde det moro til langt ut i de små timer og kom listende hjem og i seng med en ny hjertevenn i tankene. Ingvald ble den store helten vår.