Luke 20: Dramaet på fjorden

Etter all spenningen frem til jul var det helt herlig med romjul og fridager og mye godt i huset.

Vi storkoste oss sammen inne, men det var fin vinter ute og god tid til mye utelek. Alle vennene møttes i akebakken så sant det var snø.

Vi hadde en lang kjelke som hadde plass til fem-seks av oss samtidig. Kjelken ble dratt til topps og vi stuet oss sammen i rekke og satte utfor.

Skal si vi suste nedover, hoiet, skrek og lo om hverandre. Noen ganger veltet kjelken og vi trillet av mens vi hylte av fryd og latter. Så var det bare å børste snøen av og klatre til topps igjen.

Innimellom kom det andre som også hadde stor kjelke. Da ble det konkurranse om å komme først ned.

- Klar ferdig gå! Så satte vi utfor, to kjelker ved siden av hverandre i full fart. Det gjaldt å styre fint rett ned for å sikre seieren.

Skiene måtte også prøves. Vi hadde ikke vanlig skismøring, men stearinlys fikk gjøre nytten.

Fra mor fikk jeg noen gamle lysstumper i lommen som vi preparerte skiene med etter alle kunstens regler.

Det hjalp ikke så mye, noen ganger ble det store klumper med is og snø under skiene. Men vi ga oss ikke og vi strevde og svettet og basket på i snøen.

Av og til hadde isen allerede lagt seg på fjorden. Da var det fram med snabelskøytene. Vi snørte dem på under skoene. Slik var det den gangen, i julen i gamle dager.

Så sklei vi ut på isen. Ganske fort ble vi så kalde på tærne at vi trodde vi skulle fryse oss fordervet. Men så fikk vi opp farten og da kom det seg.

Vi var store flokker unger på isen, alle var med på moroa. Vi lekte mye "hauk og due".

Ofte skulle en gutt være hauk og fange en due (jente). Da gjaldt det å få farten opp og gjøre mange svinger for å lure seg unna.

Ekstra moro var det når hauken var en gutt jeg likte godt. Det satte liksom en ekstra spiss på den leken.

Var det måneskinn, fikk vi lov til være på isen om kvelden også. Ingen voksne passet på oss, men kanskje det var noen ungdommer holdt et lite øye med de minste.

Da mildværet satte inn var vår nye aktivitet seiling på isflak, eller klakastykkje som vi kalte det i gamle dager.

Ved elvemunningen kunne det være mange slike flak og der var det så grunt at vi nådde bunnen med en stor stav som vi hadde med til å styre med. Vi hoppet på, to og to på et passende flak og så var ferden i gang.

Å seile på isflak var kjempemoro, vi tenkte lite på at det kunne være farlig om vi falt i sjøen eller mistet kontrollen.

Ofte fikk vi støvlene fulle av vann, men pytt hva gjorde det. Ingen voksne passet på, men vi stakk kanskje hjem og byttet sokker og drog rett ut igjen.

En gang ble det ganske dramatisk. Det var Arne som hadde tøffet seg og staket godt for å få fart på flaket sitt.

Plutselig var isflaket med Arne på tatt av en strøm og vipps så for han langt ut på fjorden. Der fikk han ikke tak i bunnen med staven sin, og han for langt ut, lengre og lengre.

Vi så med skrekk på at Arne ble til en mindre og mindre prikk der ute på fjorden. Han hylte og ropte til oss og ba om hjelp.

Vi kunne høre på stemmen at han var livredd. Nå var det slutt på leken, dette var alvor. Hva skulle vi gjøre nå? Da ble gode råd dyre.

Livredde tok noen av oss kontakt med en voksen i nærheten, Ånund som hadde båt. Han rodde ut i full fart mot Arne som fortsatte å rope. Snart var han ute ved isflaket og fikk reddet Arne opp i båten sin.

Litt etter var Ånund tilbake med passasjeren som var reddet fra den iskalde fjorden og det som verre var og som vi ikke orket å tenke på. Ånund-redningsmann kikket på oss og ristet på hodet, mens hans fortøyde robåten.

- Nå går alle hjem og tenker over dette, for en slik redningsaksjon vil jeg ikke måtte sette i gang en annen gang. Jeg er veldig glad for at dette gikk så bra, sa han strengt til oss.

Alle var både lettet og glade for å se Arne i god behold, selv var han både spak og blek om nebbet. Han var våt og iskald. Sammen med kompisene tuslet han hjemover og jeg forstod at han hadde fått seg en skikkelig støkk.

Heldigvis gikk det godt.

Når jeg tenker tilbake på den leken vi hadde på isflakene, var det en farlig lek i kaldt vann og uten redningsvester eller annen sikring. Det var nok mer flaks enn noe annet som gjorde at det gikk godt med oss.

I gamle dager var vi barn mer ute på egenhånd og fikk lov til å leke rundt i bygden uten at de voksne alltid visste hva vi holdt på med.

Å seile på isflak som vi gjorde den gangen, må jeg advare deg mot å gjøre selv. Vi hadde nok mer flaks enn vi selv forstod den gangen.