Luke 21: Bryllupsdag og juleselskap

Juleselskapene stod i kø for oss i romjulen når det var jul i gamle dager. Vi var i besøk hjemme hos venner og naboer, eller fikk besøk de kveldene vi ikke var på juletrefest. Alle skulle liksom besøke alle.

Det var veldig kjekt, store og små kom sammen. Mor og far hadde bryllupsdag den 29. desember og derfor var det den dagen vi hadde juleselskap. Da kunne vi feire dagen deres og ellers kose oss.

Mor disket opp, og hun var viden kjent for å ha de beste lefsene. Det var tydelig at folk likte dem, for det var det kakefatet som først ble tomt. Jeg kunne se at mor likte å få skryt for lefsene sine.

Mange bestilte lefser av henne til sine dager utover i året, og mor klarte å bygge en liten business på å selge lefser til folk i området.

Sånn sett var jo juleselskapene en slags reklame for henne, med de gode smaksprøvene folk fikk, gikk ryktet fort om de aller beste lefsene som smeltet på tungen.

Maten var altså viktig, men vi hadde også masse selskapsleker for voksne og barn. Det var moro at de voksne var med på leken. Vi tegnet hale på grisen, hadde gjetteleker og rebuser.

I et hus i nabolaget bodde fire ugifte søsken sammen. De var nok spesielt glade i barn, og laget de beste juleselskapene.

Jeg tror de likte å få en slags familiefølelse, med julebesøk av folk i alle aldre. De fant på mye moro for oss små. Jeg tenkte da at de var ganske gamle, men jeg anslår at de var i 40-årsalderen.

Vi ble glade når de inviterte og så alltid fram til å komme dit. En gang ble det ekstra stas for søsteren deres, Klara var nettopp kommet hjem fra Korea.

Tenk, hun hadde reist så langt av gårde for å hjelpe folk etter Koreakrigen. Da jeg var barn var det veldig uvanlig å reise til utlandet, vi var heldige om vi fikk oss en bytur en sjelden gang.

Tenk Klara hadde vært helt på andre siden av kloden! Det var eksotisk for oss å tenke på. I Korea var det slik at Norge drev flere feltsykehus der etter krigen og Klara var sykepleier.

Til juleselskapet hadde hun med lysbilder og framviser, for å vise oss litt av det hun hadde opplevd.

Ut på kvelden rigget hun seg til, med et stort laken på veggen. Med lysbildefremviseren stablet opp på en krakk oppå en stol, var vi klare for å høre mer om Koreaeventyret.

Vi satt storøyd og trodde knapt våre egne øyne over alt det vi fikk se. Hun hadde bilder av folk, sykehuset, landskapet og maten.

Bildene viste oss mye rart fra et annet land som ikke kunne forestille oss. Tenk alt Klara hadde opplevd. Nå tok hun oss med på reisen. Det var ikke til å tro.

Den store, vide verden var kommet til oss! Jeg glemmer det aldri. Da vi trasket hjem, hadde vi mye å snakke om. Noen av oss fikk litt ekstra lopper i blodet og begynte å drømme om å oppleve den store verden.

Mange år senere tok reiselysten overhånd for min storebror, han ble radiognist eller telegrafisk i norsk skipsfart og seilte verden rundt.

Jeg har ofte tenkt at den spiren ble sådd på akkurat den romjulskvelden da vi var små. Drømmen om å oppleve verden.