Luke 22: Nyttårsaften

Det var nyttårsaften. Årets siste dag, og snart starten på et nytt og skinnende blankt år fylt av muligheter. I hånden holdt jeg en liten pakke av nydelig rosa silkepapir. Inn i den var det splitter nye silkestrømper som jeg hadde fått til jul. 

- Kanskje jeg skulle ta dem på i kveld? Tross alt var det denne nyttårsaftenen jeg for første gang skulle få lov til å gå på vennefest der vi skulle være hjemme alene uten voksne. 

Jeg visste at jeg ville føle meg fantastisk om jeg fikk trekke de lekre og silketynne strømpene på meg. Problemet var at det fort kunne bli litt kaldt. Ute var det hvit skaresnø og det tegnet til å bli en stjerneklar kveld.

Da jeg var en liten jente var jeg alltid hjemme med mor og far på nyttårsaften. Det pleide å være en veldig koselig kveld, nesten like spennende som julaften, der nesten alt var likt. Mor pleide å lage veldig god middag og bordet ville være pyntet med hvit duk, det fineste serviset og sølvtøy. 

Jeg likte å brette serviettene. Av mor fikk jeg mange gode tips, og det var moro å lage figurer og skulpturer av de flotte fin-serviettene. 

Det ble liksom litt ekstra festlig når servietter i flere farger dekorerte middagstallerkenene. Kunstverkene mine varte bare en kort stund, for da vi gikk til bords forsvant magien fra serviettdyrene raskt.

Som barn var det ganske kjedelig å vente på at klokken skulle slå tolv på nyttårsaften. De voksne koste seg i sofaen etter middag. Det var akkurat som om kaffekoppene aldri ble tomme, der praten gikk mens de småspiste på julekaker av et gedigent fat som var fylt til randen. 

Jeg tror mor håpet på at småkakene skulle bli spist opp, slik at vi ikke hadde rester helt til påske.

For meg var det fruktfatet mor laget som var mest stas. Hun hadde funnet frem alle typer frukt som var å få tak i. Epler, pærer, appelsiner og mandariner. Noen ganger var det druer og bananer også. 

En gang fikk hun til og med tak i en ananas. Det var litt flaks, fordi en venninne hadde fått en pakke fra Amerika og mor var så heldig at hun fikk den til jul.

Jeg forsøkte å slå i hjel tiden med å knekke nøtter. Håpet var å få en filipinenøtt, som gjorde at jeg kunne vedde med far. En slik nøtt hadde to kjerner, akkurat som tvillingen. 

Far og jeg fikk hver vår nøtt og veddet om å rope filipine først i det nye året. Den som vant skulle få 50 øre av den andre. 

Heldigvis for meg glemte far alltid at vi hadde spilt filipine og jeg klarte å rope det ut så fort klokkene hadde slått tolv. Jeg ble 50 øre rikere. Den verdifulle mynten  havnet i magen på sparegrisen før jeg konket ut etter en lang kveld.

Selv om nyttårsaften lignet veldig på julaften, var det én stor forskjell. Det var ingen spennende og fristende gaver under juletreet.

Men det ville jeg gjerne finne en løsning på. Derfor tok jeg en liten kurv på armen og la ut på en liten skattejakt i huset. Da kurven var full pakket jeg omhyggelig inn hver ting og laget en pen liten gavehaug under juletreet.

Etter hvert var alle klare for gaveutdeling og det var moro. Alle ble veldig overrasket over det de fikk. Far fikk mors nattkjole og storebror Anton fikk en nydelig hårbørste. Mor fikk en barbersåpe, og alle lo godt.

Far ordnet et raskt bytte, slik at mor fikk tilbake nattkjolen han hadde fått. Jeg var i mitt ess med denne morsomme “julaftenen”.

Vi prøvde alt vi kunne å holde øynene åpne til kl. 24 og så gav vi hverandre nyttårsklem. Etterhvert ble det jo litt raketter å se på også. Vi barna fikk stjerneskudd som vi tente på og syns det var overmåte vakkert. 

Nå var jeg kommet i konfirmasjonsalder og skulle få lov til å feire nyttår hos en god venninne som var alene hjemme. Vi var en stor flokk som samlet oss der, og alle hadde med litt julemat. Til sammen ble det et skikkelig festmåltid. Vi fikk til og med brus!

Etter maten lekte vi selskapsleker i det uendelige, og vi storkoste oss. Av og til gikk vi til midtnattsmesse i kirken, det var fire kilometer hver vei. Det var derfor jeg var litt usikker på om jeg skulle ta på de nye tynne strømpene.

Selv om det var iskaldt ute, valgte jeg å føle meg fin og tok dem forsiktig på så de ikke skulle rakne. Jeg strakk føttene ut foran meg der jeg satt på sengekanten. Leggene mine ble lysebrune og nesten skinnende.

Det var en fantastisk følelse, ingen tykke og kløende ullsokker. Og selvfølgelig bestemte vi oss for å gå de fire kalde kilometerne til kirken.

Jeg kan ennå kjenne kulden når jeg tenker på det. Rart å huske hvor kaldt det var å gå i kjole og tynne strømper. Likevel hadde jeg det helt topp med støvletter, kåpe og lue, mens legger og knær var iskalde.

Jeg var nesten voksen og i selskap! Ingen jenter gikk i langbukse på den tiden når det var jul i gamle dager, i alle fall ikke når vi skulle være fine.

Etter en koselig nyttårsfeiring tok vi på hjemveien, en hel flokk i begynnelsen, med god stemning og noen ganger sang vi viser og julesanger langs veien. 

Den siste veistubben måtte jeg gå alene og jeg var ganske mørkredd. Jeg var sjeleglad da jeg kunne liste meg inn i stuevarmen hjemme langt over midnatt.

Da var det godt å krype under dynen. Med tankene fylt av den kjekke vennefesten la jeg planer for det nye året. Søvnen kom fort og et nytt år hadde startet helt perfekt.