Luke 23: Trettendedag jul

Det banket hardt og lenge på døren. Alle i stuen hørte det helt klart og tydelig. Hjertet mitt banket litt ekstra hardt, og jeg kjente en usynlig hånd som tok et solid grep rundt tarmene mine i magen. 

Følelsene blandet seg sammen, spenning, forventning og ørlite granne redsel. Storebror Anton gliste og reiste seg sakte.

Bankingen på døren fortsatte. Harde dunk. Anton gjorde tegn til at vi alle skulle følge etter ham der han gikk mot stuedøren og ut i gangen.

Han sjekket med et blikk over skulderen at vi fulgte etter ham. Jeg stilte meg helt bakerst, bak mor og tittet nervøst frem fra skjørtet hennes idet Anton åpnet ytterdøren.

Jeg klarte ikke å holde meg, et lite nervøst gisp kom ut av munnen min. Der, utenfor vår inngangsdør stod noen av de skumleste folkene jeg noen gang hadde sett.

De var fire. To av dem hadde blodige ansikter som bulte til alle kanter. De to andre hadde på seg masker og fillete klær.

Storebror Anton tøffet seg opp, men jeg kunne se at han var litt urolig. - Hvem er det som banker på vår dør, sa han så stødig han kunne, men jeg hørte at stemmen hans ikke var helt under kontroll. Kanskje han egentlig var like redd som meg? 

Akkurat da snudde han seg og så meg inn i øynene. Han smilte frekt til meg. Aha, han spiller med monstrene tenkte jeg, og det gikk kaldt nedover ryggen min.

Trettendedag jul var en dag vi både gledet og grudde oss til i julen i gamle dager. Det var den dagen vi gikk trettenrei i den bygden der jeg bodde. Vi gikk ikke nyttårs- eller julebukk. Men trettendedag var det at det skjedde. Og trettenreien var litt nifs. 

Som du skjønner, da jeg var liten, var jeg ganske redd den kvelden. Bank, bank på både dør og vegger. Jeg følte liksom at huset vårt var omringet av monstre og skrømt.

Det var som om vi hadde lagt oss og våknet opp i en forhekset verden, der alt var magi og trolldom.

Utenfor døren stod noen nifse folk, både store og små med stygge masker og fillete klær. Spennende, men godt å ha mor og far med oss ut i døren.

Reia sang og ville gjerne ha noe godt. De fikk litt julekaker og kanskje et eple. Ikke snop. Hvis de ikke så altfor farlige ut, fikk de komme inn i stuen.

De snakket et rart språk og bukket og nikket, hoppet og spratt, var liksom overalt. Jeg følte meg usikker, men tenkte at mor og far visste hva de gjorde når de slapp folk inn. 

Trettenreia var noe jeg egentlig gledet meg til, men da jeg var liten ble det noen ganger litt vel skummelt, fordi jeg ikke forstod forskjellen på det som var ekte og det som var tilgjort.

Da jeg ble større, var jeg også med og gikk trettenrei, men var litt redd om vi traff noen store som prøvde å skremme oss. Så selv om jeg var med en vennegjeng, forsøkte jeg alltid å holde litt utkikk.

Jeg ville ikke at andre skulle komme overraskende på, det gjaldt å være litt forberedt.

Maskene vi hadde på var ofte en nylonstrømpe som vi trakk over hodet og gjerne malte litt på. Det var moro å trekke den strømpen over ansiktet. 

Både nese, munn og kinn ble helt forandret og ugjenkjennelig. Ørene og håret også. Det var akkurat som om det var en magi i den strømpen som gjorde oss en annen person, en litt småfarlig skurk, eller til et litt klovnete moroansikt.

For å piffe opp strømpemasken tegnet og malte vi på ansiktet gjennom strømpen. Røde kinn, store øyenbryn og så tok vi bomull og laget skjegg, det limte vi på etter beste evne. 

Noen klarte å stappe inn litt bomull eller små stoffbiter i strømpen, slik at ansiktet ble vansiret, bulte rart, fikk bart eller veldig store øyenbryn. 

Så var det på med gamle klær. Vi forsøkte å gjøre klærne annerledes ved å vrenge dem eller brette opp ermer og buksekanter. En strikkejakke utenpå en vrengt ytterjakke kunne endre hele kroppen til å virke deformert. 

Det gjaldt å være så forskjellig fra seg selv at folk ikke klarte å gjette hvem jeg var, i alle fall ikke sånn med en gang.

Et hus vi likte veldig godt å besøke var huset der gamle Liva bodde. Hun bad oss alltid inn og så fikk vi smake nøtter fra hagen.

De var ekstra gode for de hadde vokst på hasselbusker i hønsegjerdet hennes og blitt godt gjødslet på den måten. 

Servering var uansett en utfordring for oss med strømpemaske. For å klare å spise måtte vi jo ha et hull i masken til å få ting inn i munnen.

Det kunne være et kritisk øyeblikk, tross fristende godbiter. Vertskapet ville få en klar ide om hvem som skjulte seg inne den skumle og mystiske habitten. 

Mens vi knekte nøtter var det bare å gi etter. Det ble hull i masken og vi tygget på de gode nøttene. "Masken" raknet gjerne litt da, og nylonstrømpen ble litt fillete rundt munnen. 

Heldigvis var Liva både en smart og diskret dame. Hun viste ikke med en mine at hun kjente oss igjen, og virket både litt urolig for vår fremtoning og samtidig koselig. 

Etter en stund sendte hun oss avgårde, og merkelig nok visste hun hvilken retning vi skulle i. Det var egentlig litt beroligende for meg, som på mange måter hadde fått nok spenning for en kveld. 

I hånden hadde jeg fått en deilig julekake som jeg kortet ned hjemveien med. Snart banket jeg hardt og lenge på en veldig kjent og trygg dør. Jeg gledet meg til en siste liten skremmestund før jeg skulle inn i varmen til mor og far.