Vi var enige om at engelen måtte være kjøpt i Amerika, nærmere bestemt Ny York. Når vi snakket om dette mante vi frem bilder av skyskrapere og skinnende julegater i Amerika. Der, mellom alle de høye husene i en liten butikk på et hjørne i Brooklyn måtte onkel ha sett den engelen og tenkt på oss.

Trettendedag jul var en dag vi både gledet og grudde oss til i julen i gamle dager. Det var den dagen vi gikk trettenrei i den bygden der jeg bodde. Vi gikk ikke nyttårs- eller julebukk. Men trettendedag var det at det skjedde. Og trettenreien var litt nifs.

Det var nyttårsaften. Årets siste dag, og snart starten på et nytt og skinnende blankt år fylt av muligheter. I hånden holdt jeg en liten pakke av nydelig rosa silkepapir. Inn i den var det splitter nye silkestrømper som jeg hadde fått til jul.

Mor disket opp, og hun var viden kjent for å ha de beste lefsene. Det var tydelig at folk likte dem, for det var det kakefatet som først ble tomt. Jeg kunne se at mor likte å få skryt for lefsene sine.

Plutselig var isflaket med Arne oppå tatt av en strøm og vipps så for han langt ut på fjorden.

Den fine røde julekjolen min skulle nå vises frem for alle som kom, og det var jo i grunnen alle. Mor gav meg en god runde med vaskekluten før kjolen kom på.

Vi startet sammen med en venninne, men plutselig kom en guttehånd i min hånd. Vi ble modigere etter hvert og tok sjanser på å bytte litt mellom oss rundt juletreet.

Mor og far var alle julehefteselgeres drøm. De kjøpte alle barnejuleheftene når selgerne kom på døren.

Etter maten ble det tid for selskapsleker. Det ble altså kveldens høydepunkt. Vi hadde et utall av leker og de voksne var like ivrige som barna, og det likte vi så godt.

Det var første juledag og familien skulle i kirken. - Nå er julerushet over, og da skal vi på gudstjeneste, sa mor. Det kjempestore juletreet hadde en nydelig stjerne som funklet så fint, den sendte meg hemmelige blink i kirkebenken.

Under min oppvekst rett etter krigen fikk vi bare kjøpe så mye appelsiner som de tildelte kjøpemerkene bestemte. Etter det jeg husker var vår familie var tildelt to kilo appelsiner på kjøpemerkene som vi fikk av kommunen. 

Jeg var veldig glad for å ha en far som fikk julen til å bli latter, glede og tull. Etter hvert ble dette tøyset til en viktig del av både forventningene og selve julefeiringen hjemme hos oss, og far var en uendelig kilde av morsom kreativitet.

Ingen måtte røpe at de hadde fått mandelen før alle var gode og mette. Far sa alltid at den som fikk mandelen måtte ta oppvasken, men det var bare tom trussel, som vi pleide å le godt av. Han gjentok seg selv hvert år og alle visste at det var tull.

I gamle dager var det nesten ingen som pyntet huset til jul før selveste julaften. Nå var dagen her. Far hadde vært på loftet og funnet frem esker og kasser. De rommet julens magiske lys, dekorasjoner, skinnende julekuler, engler, nisser og helt sikkert noe jeg hadde glemt at vi hadde. 

Å hente juletre: Far tok frem en rød sløyfe som han surret rundt de øverste grenene for å merke treet. Vi kunne ikke bare hogge det ned, vi måtte få lov først.

Slakteren kommer: Den skarpe kniven blinket og slakteren stakk den rett i halsen på grisen som med et skjærende hyl døde momentant.

Julerengjøring: Far kom med store striesekker med ny halm, vi fikk en sekk hver til å spre ut i sengene våre. I gamle dager var det ikke vanlige madrasser i sengene, det var halm vi hadde under oss når vi sov.

Nye juleklær: Mor smilte lurt da vi kom hjem. Hun var klar til å sy de lekreste julekjoler av stoffet.

Julehandel: Hun fant frem nydelig rødt papir med gullengler på og brettet så fint rundt såpen. Så klippet hun til gullbånd med røde kanter som ble dandert med fine sløyfer og korketrekkere over gavepapiret.

Julebakst: På vei hjem gnistret stjernehimmelen over oss og under føttene knirket den kalde snøen. Nesten uten å snakke balanserte vi rolig hjemover slik at småkakene trygt kunne stables i kjellerhyllen, kjølig og tørt frem til jul.